Hva mener Ducky om nasjonale klimatiltak?

Nasjonale klimatiltak utvikles for å nå mål for direkte utslipp. Kanskje overraskende kan denne metoden motvirke sitt eget formål. Hva kan man gjøre i stedet?

Hvordan utvikles nasjonale klimaplaner vanligvis?

Med dagens ordning under Parisavtalen beregnes klimatiltak på nasjonalt nivå med noe som ligner et perspektiv for scope 1 eller 2 (for å trekke en parallell til virksomheters klimagassrapportering). Det betyr at bare utslipp som skjer direkte innenfor landets grenser regnes med. I rike land med lite industri, som det meste av Vest-Europa, er utslippene fra varene og tjenestene landet importerer ofte mye høyere enn utslippene fra produksjonen i landet.

Med dagens regnskapssystem regnes det i for eksempel Norge som det rasjonelle valget å investere i kostbar elektrifisering med usikker effekt. For å ta noen eksempler fra Miljødirektoratets rapport Klimakur 2030, koster tiltakene mellom 500 og 7 500 kroner per tonn CO2e som unngås. Slike beregninger bygger på en utslippsfaktor for strøm på 0 g CO2e per kWh, og utelater importerte varer og tjenester. Det er ikke et riktig bilde av virkeligheten, og tallene for kostnadseffektivitet kan ikke brukes til å vurdere klimapolitikk.

For å være tydelige: Vi kan ikke dokumentere effekten på de globale utslippene av slike tiltak, fordi indirekte effekter (scope 3) ikke er med. Som følge av den valgte utslippsfaktoren blir enkle energieffektiviseringstiltak, som kunne spart penger i stedet for å koste penger, ikke engang vurdert.

Hva er en bedre måte å beregne effekten av klimatiltak på?

Hos Ducky mener vi at utslippsreduserende tiltak bare kan sammenlignes objektivt med et omfang som dekker hele livsløpet (scope 3). Denne regnskapsmetoden tilskriver utslippene fra produkter og tjenester til sluttbrukeren, og ikke til personen eller virksomheten som slipper dem ut. Effekten på de direkte utslippene innenfor et land er viktig for å oppfylle internasjonale forpliktelser, men kommer i andre rekke.

Vi har beregnet den fulle effekten av personlige klimatiltak for Challenge-verktøyet vårt. I tillegg ser vi noen viktige systemiske konsekvenser av denne tankegangen. Vi mener at land bør sette nasjonale mål for fotavtrykk og følge forbruksbaserte utslipp i stedet for direkte utslipp.

Hva vet vi om effekten av de foreslåtte nasjonale tiltakene i Norge?

Med beregninger for scope 3 er de foreslåtte norske elektrifiseringstiltakene ikke så lovende

Ikke alle elektrifiseringstiltak lønner seg i et scope 3-perspektiv (særlig med en europeisk energimiks, slik vi foreslår. Les mer om hva Ducky mener om utslippsfaktorer for strøm). Dette perspektivet kan gi et mer realistisk grunnlag for langsiktige nasjonale investeringer.

Hos Ducky mener vi at investeringer i elektrifisering må gå hånd i hånd med investeringer i bærekraftig strømproduksjon og sammenkobling av strømnett. Vi bør ikke anta at en region som i dag har overskudd (eller underskudd) av bærekraftig strøm, vil forbli skjermet fra det europeiske markedet. Det er også verdt å merke seg at utslippene i den europeiske strømmiksen har falt betydelig de siste to tiårene, og vil fortsette å falle etter hvert som flere land går over til fornybar energi.

Å bruke en europeisk strømmiks, og beregne energifotavtrykk med et omfang som dekker hele livsløpet, vil bidra til å begrense overinvesteringer i lite effektive tiltak for å redusere direkte utslipp. Vi tar opp to store problemer:

1. Den teoretiske gevinsten av elektrifiseringstiltak henger direkte sammen med den valgte utslippsfaktoren for strøm. Som vi viser i artikkelen om klimagassrapportering (bla ned til scope 2), finnes det flere måter å definere en utslippsfaktor på 0 g CO2e per kWh på, om man ønsker det. Risikoen er derfor stor for at tiltak gjennomføres på et svakt grunnlag. En strømfaktor på 0 g CO2e per kWh kan for eksempel få en kommune til å satse på elbiler fremfor bedre kollektivtilbud, et valg som med en mer realistisk strømmiks kan gi høyere utslipp på kort sikt.
2. Internasjonale avtaler gir insentiver til å redusere direkte utslipp innenfor landets grenser, og legger liten vekt på å redusere indirekte utslipp. Nytte-kost-beregningene er satt opp for å optimalisere reduksjonen av direkte utslipp, med lite hensyn til indirekte effekter. I denne sammenhengen kan et rikt land bruke enorme summer på å få de direkte utslippene nær null, samtidig som det importerer stadig mer varer og tjenester. Den beste måten for et slikt land å «kutte utslipp» på ville være å kvitte seg med lokal industri og importere billige varer i stedet. De globale utslippene ville ikke gått ned, selv om de nasjonale gjorde det.

Er det lurt å elektrifisere olje- og gassektoren?

Ifølge et diskusjonsnotat fra SSB fra 2015 om CO2-utslipp fra norsk olje- og gassutvinning kommer rundt 90 prosent av livsløpsutslippene fra olje og gass fra bruksfasen. Selv en enorm forbedring på 50 prosent av produksjonsprosessene for naturgass ville bare redusert livsløpsutslippene fra for eksempel 500 g CO2e per kWh til 475 g CO2e per kWh. Strømmen som brukes i disse prosessene kunne i stedet vært eksportert til Europa og erstattet kullkraft med utslipp på nesten 1000 g CO2e per kWh. Det er derfor ingen overraskelse at regjeringens egen Energimelding (Meld. St. 36 (2020–2021)) vurderer effekten av elektrifisering på utslippene, på kort og lang sikt, på europeisk og globalt nivå, som usikker.

Er det lurt å bytte til elbil?

Mer positivt bekrefter en EEA-rapport fra 2018 at elbiler er mer bærekraftige enn fossile biler, selv med den europeiske strømmiksen og med hele livsløpet til bilen regnet med. Argumentet for elbiler er dermed svært robust.